Idrettspsykologi kan enkelt sies å handle om de psykologiske aspektene ved idrett og fysisk aktivitet. Gill (2000) definerer idrettspsykologi som «den vitenskapelige studie av mennesker og deres atferd i idrett og fysisk aktivitet, og den praktiske anvendelsen av denne kunnskapen». 

Idrettspsykologi har gjerne et overordnet fokus på to områder: 

1)   skape forståelse og kunnskap om hvordan psykologiske faktorer påvirker prestasjon,

2)   forstå hvordan deltakelse i idrett og fysisk aktivitet påvirker vår psykologiske utvikling, helse og velvære, og hvordan man kan utvikle motivasjon for fysisk aktivitet og idrett.

Innenfor disse to hovedområdene reiser det seg mange interessante problemstillinger som idrettspsykologien er opptatt av. 

Under pkt. 1 kan for eksempel følgende problemstillinger være aktuelle: 

• Hvordan vil prestasjonsangst kunne påvirke en utøvers prestasjon i prestasjonsøyeblikket?

• Vil manglende selvtillit kunne påvirke et barns evne til å lære seg nye idrettslige ferdigheter?

• Hvordan vil ulik treneratferd og en treners kommunikasjonsform påvirke utøvere på et lag?

Under pkt. 2 kan for eksempel følgende problemstillinger være aktuelle:

• Vil fysisk aktivitet og trening kunne redusere forekomst av angst og depresjon?

• Vil fysisk aktivitet og trening kunne bidra til å utvikle god selvfølelse og selvtillit hos barn og ungdom?

• Lærer barn og ungdom seg til å bli mer aggressive gjennom deltakelse i organisert idrett?

• Hvordan kan man påvirke motivasjon for å starte og opprettholde fysisk aktivitet?

Gjennom dagens mediebilde kan man få inntrykk av at idrettspsykologi kun fokuserer på toppidrett og optimalisering av prestasjon. Dette stemmer heldigvis ikke. Idrettspsykologi som fagområde favner bredt, og som vi ser av eksemplene over handler idrettspsykologi om mer enn mental trening. Idrettspsykologi er for eksempel også opptatt av hva som bidrar til en god utvikling hos barn og unge som driver med idrett, hvilken betydning - både fysiske og psykisk - idretten har for voksne og eldre, samt hvordan personer som har fysiske eller psykiske utfordringer kan ha nytte av å drive med idrett og fysisk aktivitet. Under er noen eksempler på utvalgte temaer som i dag har en sentral plass i idrettspsykologien: 

• Relasjonelle forhold som lederskap, kommunikasjon, gruppedynamikk og trener/utøver relasjonen 

• Skaderehabilitering og psykologiske forhold knyttet til dette

• Trening for barn og ungdom og hvordan denne kan tilrettelegges på en best mulig måte for idrettslig og personlig utvikling

• Motivasjon 

• Idrett og helse

• Utbrenthetsproblematikk

• Trening og velvære

• Prestasjonsoptimalisering og mental trening (visualisering, fokus og konsentrasjon, stress og spenningsregulering, målsettingsarbeid, konkurranseforberedelser, oppmerksomshetstrening m.m)

• Persepsjonstrening

• Overganger fra ungdomsidrett til toppidrett og utfordringer knyttet til karriereslutt som toppidrettsutøver

Historikk

Selv om idrettspsykologi av mange sees på som et relativt nytt fagfelt, gjennomførte psykologen Norman Triplett allerede i 1897 en studie der han så nærmere på effekten av tilstedeværelse av andre i en sykkelkonkurranse. Videre er det Coleman Griffith, som ble ansatt på universitetet i Illinois i 1920-årene, som blir sett på som idretts-psykologiens grunnlegger, selv om mange europeere kan vise til tidlige idrettspsykologiske arbeider, særlig i Tyskland ved Karl Diem. Likevel var det først i 1965 The International Society of Sport Psychology (ISSP) hadde sin spede begynnelse. Professor Morgan Olsen fra Norges idrettshøgskole var med blant grunnleggerne. Samme år ble The North American Society for the Psychology of Sport and Physical Activity (NASPSPA) stiftet, etterfulgt av European Federation of Sport Psychology (FEPSAC) i 1969. Og så sent som i 1985 ble Association for Applied Sport Psychology (AASP) grunnlagt. Denne er i dag en av de største idrettspsykologiske organisasjonene i verden med sine nærmere 3000 medlemmer fordelt på over 50 land, og har en årlig internasjonal kongress i USA der fokus retter seg både mot anvendt idrettspsykologi og forskning. 

Idrettspsykologien i Norge

I Norge var Willy Railo en av dem som la grunnlaget for interessen rundt idrettspsykologi på 1980-tallet. Railo var professor i idrettspedagogikk ved Norges Idrettshøgskole, og han var blant annet opptatt av hvordan man kunne få ut sitt potensiale når man skulle konkurrere. Hans bok «Best når det gjelder» ble en bestselger. Den fokuserte på betydningen av tankens kraft og tok utgangspunkt i en kognitiv tilnærming til prestasjons-optimalisering lenge før kognitiv endringsmetodikk fikk fotfeste i Norge. Railo samarbeidet blant annet tett med Ingrid Kristiansen, og sammen fikk de til viktig nybrottsarbeid innenfor feltet idrettspsykologi. 

Parallelt ble man opptatt av å kunne tilby en god faglig utdannelse innen idrettspsykologi. Norges Idretts-høgskole ble en sentral institusjon i så måte. Glyn C. Roberts, den internasjonalt anerkjente professoren i idrettspsykologi fra universitetet i Illinois, takket ja til et professorat ved Norges Idrettshøgskole. I tillegg til å bidra med å bygge opp idrettspsykologien som fagfelt i Norge, har Roberts hatt presidentverv både i NASPSPA, AASP, FEPSAC og IAAP. 

 Odd Kjørmo, Marit Sørensen og Yngvar Ommundsen er andre sentrale fagpersoner som, sammen med Roberts, har vært viktige innenfor idrettspsykologien i Norge. Kjørmo var forøvrig en initiativtaker, drivkraft og sentral person da NFIP ble stiftet 26. januar 1991, mens både Sørensen og Ommundsen deltok i internasjonalt idrettspsykologisk arbeid. Sørensen var en lengre periode aktiv i styret i ISSP, blant annet som visepresident. Senere bidro Anne Marte Pensgaard med å bygge opp en egen avdeling for idrettspsykologi på Olympiatoppen, og hun var i mange år leder for denne avdelingen. Internasjonalt samarbeid og internasjonalt arbeid har vært viktig for norsk idrettspsykologi, og NOFIP har som mål å revitalisere dette.

Faglige perspektiver

I dag brukes ulike faglige perspektiver innen idrettspsykologi. Den kognitive tilnærmingen står fremdeles sterkt, og både prinsipper fra tradisjonell kognitiv tilnærming (CBT) og prinsipper fra aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) har blitt populære. Bruk av mindfulness og oppmerksomhetstrening har gjort sitt inntog, og perspektiver fra ulike former for teamutvikling og relasjonsbygging brukes jevnlig. Videre ser vi en stadig utvikling mot å benytte mer teknologiske hjelpemidler og verktøy for å utvikle mentale ferdigheter og optimalisere prestasjon. I de siste årene har det blitt mer anvendelse av biofeedback, neurotracker, VR-teknologi med mer. I Norge er Norges Idrettshøgskole i gang med å utvikle en psykologi-lab som skal forske videre på effekten av slike metoder, blant annet i samarbeid med Olympiatoppen. I tillegg har Norsk forening for kognitiv terapi (NFKT) satt i gang med en 2-årig etterutdanning i kognitiv idrettspsykologi. Dette er en etterutdanning som også Olympiatoppen støtter opp under. 

Forskning og anvendt arbeid

Både forskning og undervisning står sentralt innen idrettspsykologi. Fagpersoner med ulik fagbakgrunn tilbyr individuelle konsultasjoner med utøvere og lag som ønsker å lære mer om idrettspsykologi og utvikle sine mentale ferdigheter. Mange av disse fagpersonene kaller seg mentale trenere og noen benevner seg også som idrettspsykologer. Sistnevnte begrep kan i Norge være en misvisende tittel. I dag kan kun fagpersoner med embetseksamen i psykologi kalle seg psykologer, og få av disse har tilstrekkelig formell idrettsfaglig bakgrunn til å kalle seg idrettspsykolog. Det er heller ingen annen utdanning som fører til tittelen idrettspsykolog. NOFIP mener derfor at den mest dekkende tittelen i Norge for en fagperson som jobber innen dette feltet i dag er idrettspsykologisk rådgiver (IPR). Som idrettspsykologisk rådgiver jobber man både mot utøvere, trenere, ledere og foresatte. Ofte samarbeider man med andre yrkesgrupper, som f.eks. fysiske trenere og ernærings-fysiologer, og tverrfaglig arbeid er en viktig del av arbeidshverdagen til en idrettspsykologisk rådgiver.  

I dag ser vi forøvrig at prinsipper og arbeidsmetoder fra idrettspsykologi også benyttes på andre prestasjonsarenaer (eks. kunst, film, teater, musikere, dans), og fagpersoner med idrettspsykologisk kompetanse er også attraktive innen næringslivet. 

Vi som er en del av NOFIP anbefaler alle som ønsker å jobbe innen dette feltet om å gjennomføre skolering/ utdanningen innen idrettspsykologi før man tar på seg oppdrag. Videre anbefaler vi at alle som ønsker hjelp/bistand av en fagperson om å forsikre seg om at vedkommende har en solid faglig forankring og at vedkommende jobber evidensbasert og på en faglig forsvarlig måte. 

Skulle du ha mer spørsmål rundt fagfeltet kan du gjerne ta kontakt med oss i NOFIP. 

Kilder